Malin Arntsen er altså noe helt utenom det vanlige. Oppunder et av kystens mest kjente seilingsmerker har hun ikke bare vokst opp, men mot alle odds skapt noe helt enestående.
⁃Æ e sånn der dyslektiker, og det oppdaga de da en måned av skolegangen gjensto, sa hun med en mine som om det er hennes største fordel.
Hun tok imot Anna-mannskapet i Klokkergården i kveldinga på toktdag 4, i storstua i et skrin av et hus på vestsida av Rødøy, fylt til bristepunktet av inntrykk, gjenstander og opplevelser. En gammel internatskole.
– Vi tar imot – ingen så trur mæ – tretti tusen besøkende hvert år.
Må oppleves
Du kommer til Rødøy og Klokkergården på hjul, men finest i båt, med en avstikker fra hovedleia ned Nordlandskysten. Nedenfor gården har Malin bygd et romslig marinaanlegg, godt besøkt for anledningen.
Bak kneiser Rødøyløva, i dag er toppen innhyllet i skoddeslør, men likevel trasker folk opp og ned sherpatrappa Malin har bygd.
Jaja, ho har jo sjølsagt ikke bært steinan sjøl. Men som entreprenør har hun fått det til å skje, og med sjarm, taleevner og en ekstra smittende latter – og som hun sier sjøl, høye hæler og stram, kort jakke – er den gamle internatskolen som ikke engang sauene ville holde til i for et par tiår siden, etter hvert en blomstrende helårsdrevet restaurantperle med overnatting, et lite hotell med ti ansatte.
Et bengalsk lys i leia
Historien hennes må oppleves, alt som gjengis i teksten du nå leser er et bleikt og dårlig belyst bilde. Vi snakker om en gjennomfører, eksentriker, et bengalsk lys der under løva, en tiltakenes sverdsvinger, en idemaker og idedyrker, om det er andres eller hennes egne.
Om det finnes ei Rødøyløvinne, heter ho Malin Arntsen.
Og hun har en statue av en hest og vogn i hagen – i helfigur. Jeg mener, bare dét.
@torehundsrike