Dønna. Heimhavna til Åsmund Grankjellson, og hvem var han? Med et kort, hardt spydkast tok han et liv, og beseglet kong Olav 2. Haraldssons skjebne. Og navnet Tore Hund ble i tusen år forbundet med skurkerollen over dem alle.
Han kunne latt være. Hadde han nøyd seg med et kjekt vink og et bukk, eller bare et kast med skuldra, da han befant seg – muligens – i Raftsundet en blodstenket høstdag i 1024, og får se en staselig båt komme i mot, hadde mye elendighet kunnet vært unngått.
Men de neste minuttene ble avgjørende, både for han sjøl og et offer i den motgående båten. Og ikke minst en viss konge. Og ja, resten av nasjonen Norge.
Dønnes og rikfolk
Ei vakker kirke står på Dønnes, nord på øya Dønna, som ligner en litt for lang apostrof der den ligger og lener seg inn mot hovedleia på Helgelandskysten. Kirka er i stein, fra 1219. Øverst på løkkuppelen peker et spyd rett til værs.
Den er opprinnelig ei privatkirke, og spydet på kuppelen er det eneste som gir et vagt hint om stedets rolle i årene før Stiklestad. Ellers har kirka fint lite å gjøre med Tore Hund, Asbjørn Sigurdsson eller Olav Haraldsson. I en tid da flere tusen kirker ble bygd i Norge, og et stort antall av dem til ære for ekspresshelgenen fra bataljen på Stiklestad, finnes ingen olavsmerker i Dønnes-kirka, ifølge historieorakel, menighetsråd og kirkeentusiast i Dønnes, Jens Karlsen.
Verken avbildninger, figuriner eller statuetter av Olav den hellige er å finne noe sted. Kanskje fantes noen der før reformasjonen, da kirker ble renset for ikonografiske gjenstander, men det vet vi lite om.
Religiøse tegn er så klart til stede i det luftige kirkerommet, i form av den gråtende Sankt Laurentius, eller Sankt Lavrans på norsk, som kirka er viet til. En sympatisk dude fra det tredje århundret, brannmenn og ølbryggeres skytshelgen, blant annet. Han fordelte kirkas skatter blant de fattige i Roma. Keiser Valerian hadde satt noen prinsipper for hvordan kirka skulle bruke sine penger, og syntes han var vel moderne i tankegangen. De fattige skulle ha takk, men ikke penger, for å si det sånn. Så keiseren beordret munken stekt på lav varme. Først på den ene siden, så den andre. I ikonografien er Lavrans ofte avbildet med grillrist, stakkar. Trolig ble han «bare» halshogd, spekuleres det, men over tid kan det som kjent ofte skille mellom faktiske forhold og en nyttig historie. Særlig når kirka er involvert!
Laurentius, Lavrans, eller Lars, som svenskene sier, ble 32 år. (Og ja, Kaffelars har vi fra Lavrans.) Bare hundre år senere hadde han sin egen dag, larsok er 10. august, med lavransmesse i mange kirkekalendere. Men derimot gikk tolv århundrer før han ble helligkåret av den katolske kirka. Til sammenligning gikk det ikke mer enn tolv måneder og noen dager for Olav Haraldsson å bli kanonisert. Kjapt!
Privatkirke
Jens Karlsen trekker opp kirkas historie og tar Anna Rogdes besetning med rundt. Kirka ble reist som familiekapell til hirdmannen Pål Vågaskalm, herre på det omfattende Dønnesgodset tidlig på 1200-tallet.
Opp gjennom århundrene er den om- og påbygd et antall ganger, blant annet med et mausoleum til den mektige Coldevin-familien.
Vi får se inn i det særpregede mausoleet, hvor kister med mumifiserte kropper står på rad, og vi klatrer en tur opp den trange trappa i nordveggen til loftet. Presten brukte den smale trappa for å komme opp til prekestolbalkongen øverst i gavlen. Den finnes ikke mer. Men den doble takkonstruksjonen er interessant å titte på. Steinkirka er blitt stemt fram som Norges vakreste. Avstemningen gikk på sms, og dønnesingene jobba godt.
Men det skjedde mye før kirka ble reist på Dønnes, og Karlsen, en pasjonert kirkenørd, er klar over historia. La det være sagt: Det er ikke sikkert alle detaljer er til fordel for øyas vikingkjendis Åsmund Grankjellson.
Olavtorpedo
Hendelsene Åsmund gjorde seg til en del av, ble fatale for Asbjørn Sigurdsson fra Trondenes, som året før hadde kappa hodet av kongens oppsitter på Avaldsnes, Tore Sel. Han var blitt Asbjørn Selsbane. Like avgjørende for Tore Hund – og i sin tur fatale for Olav Haraldsson. Alt leder opp mot det som skjedde på Stiklestad noen år seinere.
I 1024 Hadde kong Olav vært en tur nordover i landet, vi vet ikke hvor langt nord han turte å reise. Han var ni år inne i sin regjeringstid, og delte ut landområder til fortjente folk. Åsmund Grankjellson var en stauting, flink i kamp og idretter, og opplevde å få tildelt både en posisjon i hirden og stillingen som sysselmann for nordre del av søndre Hålogaland.
Dermed var han en som fikk betalt for å ofre liv for kongen. Om det så var eget, eller andres. En streber som ville opp og fram, og veien han hadde valgt, var å bli torpedo – en drapsmann – for kongen. Han passa også på å etablere et livlig fiendskap med Hårek på Tjøtta, som ble pleid helt til hans død, og sønnene fulgte på.
Snikjakt
Nå ligger han altså lik et rovdyr i gresset og spaner etter trondenesværingen Asbjørn. Ved sin side har Åsmund som alltid bestevennen Karle. Han har tidligere møtt Asbjørn, og kan dermed kjenne ham igjen på avstand.
Snorre har ikke nevnt stedet, men kanskje var det så laga at de to skipene møttes på et av de trangeste partiene i Raftsundet. Det kan ha også ha vært Øyhellesundet, som skyter i østlig retning ut av Vestfjorden litt lenger sør. Farbart for små båter, for de større er sundet trangt, sikkert enda trangere på sine steder for tusen år siden enn i dag, kanskje for trangt for en båt av den størrelsen Asbjørn Sigurdsson kom nordover med, en lastebåt med tjue mann om bord. Snorre betegner det som et staselig skip med hvitmalte sider.
Åsmund Grankjellson var en blodhund på jakt etter bytte. Han brant nok etter å gjøre kongen til lags. Tar han ut Asbjørn, høvdingarvingen i det gjenstridige og rike nordre Hålogaland, som dessuten klart kunne mistenkes for å ville skape et eget land, et Norderland utenfor Olavs norske foretak, ville han bli stjerne i hird og hoff.
Han lar båten ro langs land, sakte i den svake motvinden. Han praier båter som seiler opp sundet, og snakker med dem «i all stillhet», ifølge Snorre. Snart er Asbjørn Selsbane i kjømda. Det vet han.
Og der er han. Den staselige lastebåten med fint seil og dekorasjon langs sidene blir gjenkjent på langan lei. Åsmund og Karle gjør seg klar. Karle skal si fra når han er helt sikker på å gjenkjenne Asbjørn. Vinden er svak, båtene siger forbi hverandre på flatt hav. – Blå kjortel bak i båten, er Karles melding. Åsmund Grankjellson har gjemt et juniorspyd i båten, med bronsespiss og gullsiseleringer, ifølge Snorre. På kloss hold tar han fram spydet og kaster det hardt rett i brystet på Asbjørn.
Ikke akkurat ærefull kamp. Mer et feigt snikmord.
Året er 1024. Båtene siger videre forbi i hver sin retning. Åsmund Grankjellson har naglet Asbjørn til «hodefjøla» i båten. På Trondenes skal ei utrøstelig mor få hjem den kalde kroppen av sin knapt tjue år gamle sønn. Hun skal gripe Åsmunds spyd med begge never, og med ei klar melding fli det over i hendene på sin mektige svigerbror.
Etter drapet er hevnmotivet ugjendrivelig. Da spydet sto gjennom kroppen på Asbjørn Selsbane var Den trønderske tjukkasens skjebne i realiteten beseglet.
Fordervelse
Åsmund Grankjellson har skutt seg selv høyt opp i kretsene rundt kongen, og kan vente seg stor lønn. Men han har spent forholdet mellom nord og sør i Norge til bristepunktet. Han forstår neppe at han har banket inn en nagle i kista til Olav 2. Haraldsson, som på det tidspunktet hadde mindre enn seks år igjen å leve. Det var flere forhold som ledet fram til kongens død, men Åsmund Grankjellson var absolutt instrumentell i Olavs iherdige arbeid med å terge på seg våpenføre storfolk nok til å sikre sin egen blodige endeligt.
Når Tore Hund får høre om mordet, kommer han i en åpenbar skvis. Ikke bare er det han som har gitt Asbjørn råd om ikke å la kong Olav få tilfredsstillelsen av at høvdingsønnen blir redusert til en forpakter av en skarve kongsgård på Rogalandskysten. En klar degradering.
Tore koker av sinne, hvis ikke folkene er der for å støtte ham når han skal gå om bord i båten sin med Selhevneren i neven, går han på sjøen i svartsyn – og skyldfølelse, kanskje. Sigrid nærmest anklager ham for Asbjørns død. Han har han ikke noe valg lenger. Løypa mot Stiklestad var lagt.