Tjøtta er ei spesiell øy, og det er mildt sagt. Ikke bare har staten en enorm bondegård på øya. Ikke bare er øya åsted for en av krigshistoriens verste tragedier, og øya er i tillegg endestasjon for en eksepsjonell, landsomfattende etterkrigsaksjon, der åtte tusen sovjetiske krigsfanger . som ifølge Sovjetsamveldet ikke eksisterte – ble lagt i grav.
Sovjetiske krigsfanger bygde veier, jernbane og forsvarsverker for okkupasjonsmakta. Hitler hadde blant annet gitt ordre om at jernbanen skulle føres fram til Kirkenes. Styrkene hadde to år på seg. Slavearbeid med krigsfanger skulle levere oppgaven.
Lidelsene når neppe menneskelig forestillingsevne. Det er også vanskelig å begripe at den sovjetiske hæren tok fullstendig avstand fra begrepet «krigsfange» – ingen fra Den røde arme lot seg nemlig fange, var den klare ordren. Det betydde også at soldater som overlevde og vendte tilbake til Sovjet etter krigen ble sendt rett til Gulag, fangeleir i Sibir.
Operasjon Asfalt
De åtte tusen krigsfangene som fant veien til Norge – flere enn til noe annet land under krigen – og omkom i strabasene, ble begravd i større eller mindre antall over 140 steder rundt om i landet.
«Krigsfanger» var de altså ikke i sovjetiske øyne, men likevel sovjetiske statsborgere. I etterkrigsårene oppsto dermed oppsto mange markeringer rundt om i landet – kransnedleggelser. Flere av dem i nærheten av militære anlegg, noe som bekymret norske myndigheter etter hvert som den kalde krigen ble kaldere og kaldere.
Den norske krigshelten, på den tiden forsvarssjef, Jens Christian Hauge, tok grep for sikkerhets skyld.
Resultatet ble ekspeditt og enkelt. Åtte tusen lik ble hentet ut av jorda – blant annet fra en massegrav på Trondenes kirkegård – og fraktet på lastebil til Tjøtta. Lik som var mulig å gi en individuell behandling, det vil si sikkert koble navn og levninger, ble lagt i individuelle graver. De øvrige i en stor massegrav.
Det er umulig å ikke bli berørt av stemningen på den store minnelunden.
Den som forteller og viser Anna Rogdes mannskap rundt, er Terje Wold. Han bor på øya og har fulgt utviklingen av minnelunden fra 70-tallet, da han tok jobb i det store statlige jordbrukskforetaket på øya, som avga areal til etableringen.
«Operasjon asfalt» ble sterkt omstridt. Sovjeterne mente nordmennene gjorde seg skyldige i gravskjending.
Etter at muren falt, ble tidligere østtyske krigsarkiver åpnet. Det ble mulig for forskere å dokumentere et stort antall navn og levninger på kirkegården. Ca 4000 navn har funnet sin evige på bronseplater montert på den lave steinmuren som kranser minnelunden.
Wold forteller at det har vært internasjonal markering på minnelunden hver mai siden etableringen, og at sovjeterne, og etter murens fall russerne, har deltatt. Men de to siste markeringene, i 2022 og i år, har ikke vært mulig å gjennomføre på vanlig vis.
Rigel-tragedien
Det andre store krigsminnet på øya er krigens kanskje verste enkelthendelse. Fangeskipet «Rigel» ble bombet av britiske fly i 1944. Flere enn 2500 omkom. Asbjørn Schulz fra Narvik, som siste del av sitt liv bodde i Harstad, var eneste nordmann som overlevde.
Det ble bestemt at vraket, som var kjørt opp i fjæresteinene, skulle bli krigskirkegård, med de omkomne, et flertall var østeuropeiske soldater som var låst inne i skipets lasterom og hadde druknet, skulle bli liggende om bord.
På 60-tallet ble det bestemt å tømme skipet og senke det, etter at det kom for dagen at sportsdykkere hadde hentet hodeskaller som suvenirer nede på vraket. Levninger ble lagt i en massegrav i et eget område på minnelunden, og et monument ble reist.
Monumentet har ikke tekst.