Tidlig på 1300-tallet sto det bortimot 1.300 kirker i daværende Norge, som hadde mellom 300.000 og 500.000 innbyggere. Bygninger og utsmykkinger av kirkene i byer og bygder, og den landskapsmessige plasseringen kirkene hadde, forteller ikke bare om tro og liturgisk bruk av gudshusene. Dette forteller også blant annet om økonomi, om status, om samfunnsfunksjoner, om kulturelle kontakter – dvs. om samfunn og levd liv.
I middelalderen sto det 34 kirker i nåværende fylke Troms og Finnmark, altså innenfor dagens norske grenser og bygd i perioden mellom tidlig 1000-tallet og reformasjonen i 1537. Bare få av disse kirkene står bevart i dag, men de fleste er kjent gjennom skriftlige kilder, gjennom arkeologiske undersøkelser, gjennom bevarte bygningsfragmenter og gjennom bevart kirkeinventar. De aller fleste kirkene var bygd i tre. På Trondenes finnes en av bare få kirkene reist i stein. Den erstattet en eldre trekirke. Steinkirken på Trondenes er den nordligste kirken oppført i stein, ikke bare i Norge, men også i Europa.
En typisk norsk kirke i middelalderen var altså bygd i tre, som en stavkirke. Av alle stavkirker rundt om i landet står i dag bare 27 igjen, med en konsentrasjon til Sogn, Valdres og Telemark. Av de ca. 275 steinkirkene som ble bygd i Norge i middelalderen står det ca. 160 igjen i mer eller mindre ombygde form. I tillegg er det noen kirkeruiner bevart. I Nord-Norge (nåværende fylker Nordland og Troms og Finnmark) var det elleve steinkirker (Alstahaug, Herøy, Dønnes, Gildeskål, Bodin, Steigen, Trondenes, Tilrem, Brønnøy, Tjøtta, Ibestad. De fire sistnevnte er nå borte). Trondenes kirke er den eneste i Troms som står igjen og en av de få middelalderkirkene i stein som fremdeles står nesten uendret.
Middelaldergården ved Trondenes Historiske Senter [foto: Alina Boreiko]
Den første generasjonen med kirkebygninger, oppført i kristningstiden slik vi har dem dokumentert fra 1000-tallet av, ser ut til å ha vært såkalte stolpekirker: små stavbygninger, fundamentert ved at de bærende konstruksjonsstolpene sto forankret i jordgravde stolpehull. Ingen av disse stolpekirkene er bevart i dag, men på enkelte steder er de påvist arkeologisk, for eksempel under utgravninger av Urnes stavkirke (Sogn). I den nåværende Urnes-kirken fra 1130-årene inngår også en del bygningsdeler som opprinnelig kommer fra en eldre kirke fra ca. 1070. Blant bygningsdelene finnes den velkjente Urnes-portalen som har gitt navn til den såkalte urnes-stilen, den siste av vikingtidens stilretninger. Kanskje er konstruksjonsmåten og ornamentikken til disse tidlige kirkene også forankret i vikingtidens tradisjoner fra før-kristen tid i Norge. På Haug, Hadseløya i Nordland, er det arkeologisk påvist en tidlig kirkegård med en kirke som ser ut til å være fornyet og ombygd flere ganger på 1000 og 1100-tallet. Kirken kan ha hatt isolerende torvvegger utvendig langs treveggene og slik skilt seg fra konstruksjonsformene lenger sør i Norge, men mer likt islandske kirkebygningen. Kanskje har dette vært en mer vanlig kirkekonstruksjonsform også i Troms og Finnmark. Under utgravninger i Haug fantes det også en treplanke i urnes-stilen som stammer fra inventar i et kirkebygg (nå ved Universitetsmuseet i Tromsø).
Nordportal fra Urnes stavkirke (Sogn), ca. 1070 [foto: Stephan Kuhn]
De arkeologiske funnene viser til en stor byggeaktivitet rett etter at kristendommen ble etablert i Norge. Det eldste bevarte kirkeinventaret fra Norge, det fleste nå på universitetsmuseene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, må tenkes i slike enkle kirker. Fra Nord-Norge er det bare bevart noen få gjenstander fra denne perioden, mens det materialet fra senmiddelalderen er ypperlig bevart. Det som ble bevart fra sørlige deler av landet, forteller likevel hvor kostbart en kirke her i nord kunne ha vært utstyrt.
Hvor avansert utsmykkingen av en kirke på sent-1100-tallet kunne være, viser deler av det bevarte inventaret fra Urnes stavkirke. Madonnafiguren fra Urnes er en av de eldste bevarte treskulpturene i Norge og kan stilistisk dateres til rundt 1150-1200 (nå ved Universitetsmuseet i Bergen).
Madonna fra Urnes (ca. 1150-1200) Universitetsmuseet i Bergen [foto: UM Bergen / Adnan Icagic]
Maria er frontalt gjengitt og sitter på en klappstol dekorert med dyrehoder. Jesusbarnet, som må ha sittet på hennes fang, mangler. Motivet av Maria som visdommens trone (Sedes Sapientiae), med parallellele folder i klesdrakten som faller på gulvet mellom skoene, var særlig vanlig i nordfranske skulpturer fra denne perioden. Det kan tenkes at slike trefigurer ble laget i utenlandske verksteder og sendt til Norge. Men de kan også være skapt av håndverkere i Norge, som var godt kjent med den internasjonale stilutviklingen, eller selv var utdannet i utlandet. Det samme gjelder for et hode av en helgenfigur fra Urnes (ca. 1170-1200, nå ved Universitetsmuseet i Bergen). De store mandelformete øynene, den smale nesen og måten håret ble utformet på, peker mot en bysantinsk påvirket stil, særlig kjent fra arbeider tilskrevet vesttyske verksteder i og ved Køln. Selv om vi ikke sikkert vet hvem som har laget denne tidlige norske kirkekunsten og hvor den er produsert, viser kirkekunsten hvor tett Norge har vært knyttet til resten av den kristelige verden på 1100- og 1200-tallet.
Hode av en helgenfigur (ca. 1170-1200) Universitetsmuseet i Bergen [foto: UM Bergen / Adnan Icagic]
I den tidlige fasen av kristen tid i Norge skulle også en første organisering av kirken foregå. Norge og Skandinavia hørte først til det nordtyske erkebispedømmet Hamburg-Bremen (1043-1103) og deretter til et nordisk erkebispedømme med hovedsete i Lund i Skåne (1103-1152/53). I 1152/53 ble så de norske interesseområdene skilt ut som et eget, vestvendt erkebispedømme med Nidaros (nåværende Trondheim) som erkebispesete. Byen var også sentrum for helgenkulten av den hellige Olav, Norges evige konge (Rex Perpetuus Norvegiae). I byens domkirke og erkebispekirke, den fornemste kirken i Norge og i dag kjent som Nidarosdomen, stod Olavsskrinet med relikviene av helgenkongen. Til erkebispesetet i Nidaros hørte i alt 11 bispedømmer. Selve Norge var delt i fem bispedømmer (Bergen, Stavanger, Oslo, Hamar og Nidaros). I vesterled kom i tillegg bispedømmene på Island (Skálholt og Hólar), på Færøyene (Kirkjubøur), på Grønland (Gardar), på Orknøyene med Shetland (Kirkwall) og på Isle of Man (Peel) med Suderøyene (dagens Hebridene). Erkebiskopen hadde innenfor erkebispedømmet altså sitt eget bispedømme (Nidaros), som omfattet den nordlige delen av Norge medregnet de nåværende fylkene Nordland, Troms og Finnmark.
[Kilde: wikimedia commons]
Trekirkene ble fra 1100-tallet av stort sett oppført som stavkirker. I motsetning med de tidligere stolpekirkene er en tradisjonell stavkirke oppført med de konstruktive stavene fundamentert på grunnstokker, som ligger på en lav mur av stein oppå bakken. Stavene har dermed ingen kontakt med jord og konstruksjonen er slik mindre utsett for råteskader i fundamentet og kan bli stående i hundrevis av år. Tidlige eksempler av konstruksjonsmåten er fremdeles bevart i stavkirkene i Urnes (1130-årene), Hopperstad (1130-årene) og fra Haltdalen (ca. 1170-årene, nå ved Trøndelag Folkemuseum).
«Kong Øysteins kirke» på middelaldergården ved Trondenes Historiske Senter, kopi av stavkirke fra Haltdalen (ca. 1170) [foto: Stephan Kuhn]
Den mest utbredte stavkirketypen er karakterisert av et enkelt rektangulært skip med et litt smalere, gjerne rett avsluttet kor, det hele ofte omgitt med en svalgang. Disse kirkene er ofte ganske små. En stavkirke av denne enkle typen finnes fortsatt bevart fra Haltdalen i Trøndelag, nå på Trøndelag Folkemuseum. Kirken ble brukt som modell for den rekonstruerte trekirken på Trondenes Middelaldergård.
I tillegg til denne enkle stavkirketypen finnes det en del mer avanserte stavkirkeformer, med et høyt midtparti («hevet midtrom») i skipet og gjerne også i koret som i Hopperstad, Kaupanger og Borgund stavkirke, sistnevnte med apside. Når flere stavkirker av denne typen er bevart skyldes det blant annet at disse kirkene på 1800-tallet ble sett som særlig interessante og «typiske» og dermed verneverdige.
Borgund stavkirke (Sogn), ca. 1130, den best bevarte stavkirken fra middelalderen [foto: Stephan Kuhn]
Flere kirker ble først og fremst bygd på en gård av en stormann, såkalte høgendeskirker. Men med etableringen av erkebispedømmet i Nidaros på midt-1100-tallet ble disse «privatkirker» ofte til sognekirker. Menigheten ble ikke nødvendigvis større, men omfattet ofte som før stormannens hushold og folk som arbeidet på storgården og gårder tilknyttet den.
Selv om det i dag bare er 27 stavkirker bevart i Norge, finnes det fortsatt 126 portaler fra 80 stavkirker, enten gjenbrukt i kirker fra 1600- og 1700-tallet, eller på museer rundt omkring i landet. Nyere forskning utført av Linn Willets Borgen viste at stavkirken i Kvernes ble bygd etter reformasjonen på 1630-tallet og ikke som tidligere antatt i middelalderen. På 1800-tallet ble flere stavkirker, men også steinkirker revet for å bygge nye, lysere, gjerne hvitmalte trekirker, som hadde plass til minst en tredjedel av menigheten. I en periode av drøyt 85 år (fra 1800 til 1885), ble 68 stavkirker revet. I 1897 ble de gjenstående middelalderkirkene til slutt fredet.
Med kristendommen og kirken kom på 1000-tallet også steinbyggekunsten med muring i kalkmørtel til Norge. Tidligere ble alle steinmurer oppført som «tørrmurer», altså uten bindemiddel. Steinkirker ble for det meste oppført i byene, eller langs kysten og i rikere jordbruksområder. Ofte var steinkirker tilknyttet institusjoner, stormenn og/eller kongemakten. De fleste ble brukt som sognekirke mens noen var domkirker (for eksempel Nidarosdomen), kongelige kapeller, hospitalkirker og klosterkirker. Trondenes er den eneste bevarte middelalderkirken i stein fra Troms og Finnmark. Til gjengjeld er den relativ stor i norsk sammenheng. Steinkirken i Ibestad, som tilhørte Trondenes jordegods ble revet så sent som 1880.
I Nord-Norge var det ingen klostre eller hospitaler i middelalderen, men det nordligste av de kongelige kapellene var Mariakirken på Tromsøya, altså i dagens Tromsø. Kirken, som var en trekirke, kan ha hatt en herbergefunksjon knyttet til seg.
Trondenes kirke [foto: Stephan Kuhn]
Bygningen på Trondenes har en tradisjonell grunnform, med et bredt og høyt skip og et smalere og lavere kor med rett avslutning. Dimensjonen kirken på Trondenes har er nokså imponerende. Med en høyde på 23 m er kirkeskipet det høyeste bevarte i Norge etter Nidarosdomen. Kirkens portaler i kleberstein viser en særegen ornamentikk, som kan sammenlignes med portaler kjent fra bergensområdet. Dette avspeiler sannsynligvis de tette handelsforbindelsene mellom Nord-Norge og handelsbyen Bergen i middelalder.
Interiøret og inventaret i alle middelalderkirker (innenfor og utenfor Norge), både i tre og stein, følger stort sett same rommønster. Utsmykkingen var bestemt gjennom liturgiens rammer der kjernen var feiringen av messen. Den «typiske» middelalderkirken har to rektangulære rom, et bredt skip (A), der menigheten oppholdt seg under messen, og et smalere kor i øst (B), der det liturgiske ritualet hovedsakelig ble utført.
Grunnplan av en typisk middelalderkirke [fra Kroesen/Kuhn 2022]
Inngangen til kirken var den seremonielle vestportalen (1). I flere kirker fantes det i tillegg innganger på nordsiden og sørsiden (2) som ble vanligvis brukt av kvinner (nord) respektive menn (sør). En sørportal i koret fungerte som inngang for presten (3). Dåpen ble utført ved døpefonten, som hadde sin plass i den venstre delen av skipet rett ved inngangen (4). Skipet ble også brukt for preken, der presten kunne forkynne for menigheten og lærer dem opp i grunnleggende innholdet i den kristne tro. Kirken hadde i noen tilfeller benker langs veggen for gamle og andre som hadde behov for å sitte. Ved skipets østvegg, på hver side av inngangen til koret, fantes det som regel et sidealter (5). Alteret nord for koråpningen var vanligvis vigslet til Jomfru Maria, Jesu mor, eller alteret til kirkens vernehelg. I sør var alteret ofte viet til St. Olav. Ved disse altrene kunne kirkegjengernes private andakter og bønner skje. Over inngangen til koret fantes det et triumfkrusifiks: framstillingen av Kristus på korset, gjerne flankert av Jesu mor Maria og disippelen Johannes (6). Et eksempel fra midt-1100-tallet er bevart i Urnes stavkirke på den antatt originale plasseringen over korbuen.
Triumfkrusifiks i Urnes stavkirke, ca. 1150 [foto: Justin Kroesen]
I selve koret sto hovedalteret der presten feiret messe på søndager og viktige helligdager (7). Både hovedalteret og sidealtrene skulle være i stein, eller i det minste dekket av en alterplate i stein. Midt i alterplaten fantes det et relikviegjemme, en fordypning til oppbevaring av relikvier, for eksempel beinfragment fra en helgen eller biter av klær eller annet som kunne knytes mot en helgen.
På 1200- og 1300-tallet kunne både hovedalteret og sidealtrene være utsmykket på sidene, særlig på fremsiden eller fronten vendt mot skipet. Dette kunne være malte billedfremstillinger på sammensatte trepaneler, gjerne kalt frontale eller i norsk sammenheng også antemensale (ordet blir brukt særlig i eldre litteratur), eller det kunne være en duk i tekstil omtalt som antependium. I Norge er det bevart 30 malte trepaneler fra 1200- og 1300-tallet som må identifiseres som alterfrontaler, ett av disse fra Nord-Norge. De fleste finnes nå på museene, men i noen få tilfeller er de fortsatt i kirken. I Skaun (Trøndelag) finnes det et frontale som fortsatt pryder hovealterets front. Frontalet er utført i et norsk verksted omkring 1250 og viser i midten Maria med Jesusbarnet, omgitt av scener fra Jesu fødsel.
Frontale foran hovedalteret i Skaun kirke (Trøndelag), ca. 1250 [foto: Justin Kroesen]
Av det totale antallet frontaler fra europeisk middelalder er omtrent 40 % fra Norge. I Vest-Europa er bare ca. 130 frontaler bevarte og daterte til mellom 1125 og 1350.
Det bevarte trepanelet / frontalet fra Nord-Norge stod på 1800-tallet i Kvæfjord kirke men tilhører nå Kulturhistorisk Museum i Oslo. For tiden er panelet utstilt ved Nasjonalmuseet som depositum. Panelet er tredelt og har en fremstilling av en biskop i midtfeltet omgitt av St. Olav og St. Peter. Det er mulig at panelet opprinnelig var del av interiøret til Trondenes kirke på tidlig 1300-tallet, og at det på et senere tidspunkt ble sendt til Kvæfjord. Generelt viser imidlertid en sammenligning med kirkeinventar fra andre steder at også mindre kirker kunne ha en kostbar utsmykking.
Helgenfigurer, ofte oppstilt i et helgenskap, som kunne lukkes med dører, var plassert på eller bak altre, noen ganger avsluttet med en baldakin. En enkel helgenfigur i skap er den mest kjente alterdekorasjonen fra 1200- og 1300-tallet. Det finnes flere slike helgenskap bevart i Europa, med en konsentrasjon i Norge og Sverige. Et godt bevart eksempel er et Maria-skap, datert rundt 1250 fra en liten bygdekirke i Múli på Island (nå på Nasjonalmuseum i København). Både skapet og figuren ble høyst sannsynlig laget i et norsk verksted.
Mariaskap fra Múli på Island, ca. 1250 [foto: Nationalmuseum København]
Fra 1200- og 1300-tallet er det bare få gjenstander bevart fra nord-norske kirker, blant dem en trefigur av St. Olav fra Sandsøy kirke i Sør-Troms. Den kan dateres til ca. 1250 og er nå del av kirkesamlingen ved Universitetsmuseet i Tromsø. Fra Ibestad kirke finnes det en madonna som daterer til ca. 1300 (nå Universitetsmuseet i Tromsø). Fra tidlig 1400-tallet er det en figur av Maria med barn i Elverhøy kirke i Tromsø. Fra Dønnes kirke i Nordland ble det bevart en madonna fra midt-1200-tallet. Gjenstander fra andre landsdeler gjør det likevel mulig å si noe om kirkeutstyr i nord-norske kirker på 1200- og 1300-tallet.
I løpet av 1400-tallet ble altertavler vanlig på hoved- og sidealtre. Fra senmiddelalderen er det flere gjenstander bevart i Nord-Norge, mer enn i andre deler av landet! De fleste er nå del av Universitetsmuseet i Tromsø, men utsøkte eksempler fra midten av 1400-tallet finnes fortsatt på de tre altrene i koret i Trondenes kirke. To av disse (i midten og i nord) ble laget i verksteder i Nord-Tyskland, sannsynligvis Lübeck og kom via det hanseatiske kontoret i Bergen til nord. Alterskapet i sør er antakeligvis laget i et verksted i de nordlige Nederlandene.
Kirkeinteriør frå semiddelalderen i Trondenes kirke, 1400-tallet [foto: Stephan Kuhn]
Dette peker på forbindelser ikke bare til Nord-Tyskland, men også til Nederland. En relativt populær helgen i Nord-Norge i senmiddelalderen ser også Sankta Sunniva, Bergens vernehelgen ut til å ha vært. Dette avspeiler utvilsomt handelskontakten med tørrfisk og andre varer fra Nord-Norge via Bergen mot kontinentet. Sunniva-fremstillinger er kjent fra både Lebesby (tekstil), Skjervøy, Berg, Kvæfjord og Trondenes (malt), og fra Tranøy (skulptur).
Kirker var ellers utsmykket med veggmalerier eller veggtepper, som viste bibelske historier eller fortellinger fra helgenlegender. Den tekstile utsmykkingen som flere kirker måtte har hatt er imidlertid borte. Bare få fragmenter finnes igjen fra norske kirker, blant dem et veggteppe fra Høylandet (Trøndelag) som viser de tre konger foran Jesusbarnet (NTNU Vitenskapsmuseet Trondheim, nå utstilt ved Nasjonalmuseet som depositum). I noen stavkirker finnes det fortsatt enkelte trepinner og kroker som levninger etter en rik tekstil utsmykking (Urnes, Hopperstad).
Presten var kledd i liturgisk drakt under messen: en senmiddelaldersk messehagel ble bevart fra Torsken kirke på Senja og er utstilt ved Trondenes Historiske Senter (ca. 1450). De utsøkte broderiene ble sannsynligvis laget i Tyskland, kanskje Westfalen, og sendt til Norge. Røkelseskar ble av presten blant annet benyttet ved den liturgiske rensningen av alteret og kirkerommet som del av forberedelsen til de hellige handlingene. Et røykelseskar fra Trondenes kirke er utstilt ved Trondenes Historiske Senter (innlån fra Universitetsmuseet i Tromsø). Dette er et sørnederlandsk eller muligens tysk arbeide fra andre halvdel av 1300-tallet. Den liturgiske håndvaskingen før nattverden var også en del av gudstjenesten. Presten brukte til dette en akvamanile (vannbeholder), ofte i form av et dyr eller fabelvesen.
Samling av akvamaniler fra Universitetsmuseum i Bergen [foto: UM Bergen / Adnan Icagic]
Når presten ikke utførte handlinger ved alteret satt han på en prestestol, en såkalt sedilia. Fra 1300-tallet finnes det fortsatt en sedilia i Trondenes kirke. Selve alteret skulle være utsmykket med en duk, lysestaker, et missale (messebok) og et (lite) krusifiks under messfeiring, og alterkalk og patén (fat til nattverdsbrødet / hostien) til feiringen av nattverden. Relikvieskrin og helgenfremstillinger ble i noen liturgiske situasjoner båret i prosesjoner, omkranset av lys båret i lysestaker og av faner. Syn, lyd og lukt ble brukt i formidlingen av liturgien. Både ritualene og selve kirkerommet med sine fargerike kunstverk, med den liturgiske sangen og tonen av kirkeklokker, skapte sammen en høytidelig stemning og opplevelse som var med på å gi livet mening. Det bevarte kirkerommet og den bevarte kirkekunsten gir oss et blikk inn mot menneskers tro, tvil og tillit i middelalderen.
Kilder
- Stephan Kuhn, Hochmittelalterliche Altarausstattungen in Norwegen im europäischen Kontext (1150–1350). Formen, Funktionen, Ensembles, doktorgradsavhandling Universitetet i Bergen 2022
- Justin Kroesen, Stephan Kuhn, Middelalderens kirkekunst. Universitetsmuseet i Bergen, Regensburg 2021
- Alf Tore Hommedal, Kyrkjelandskapet på Vestlandet i mellomalderen, i: Kroesen/Kuhn 2021, s. 14 – 24
- Vidar Trædal, Kirkesteder og kirkebygninger i Troms og Finnmark før 1800, doktorgradsavhandling Universitetet i Tromsø 2008
- Øystein Ekroll, Morten Stige, Kirker i Norge. Middelalder i stein, Oslo 2001
- Øystein Ekroll, Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen, Oslo 1999
- Roar Hauglid, Norske Stavkirker, Oslo 1973
- Lena Liepe, Medieval Stone Churches of Northern Norway: the intrepretation of architecture as a historical process, Tromsø 2001.
- Linn Willets Borgen, Stave Church Architecture as Sacred Memory: Technique, Materiality and Community in Medieval and Early Modern Norway, doktorgradsavhandling Universitetet i Oslo 2021
- Anne Karine Sandmo, «Haug i Hadsel», Tromura, Kulturhistorie1990