Skrevet av Fredrik Kavli Setnes
Høsten 1919 vakte fru Amundsen fra Tofta oppsikt i lokalavisene i Trondenes herred. Hun var postfører mellom Harstad og Sørvika, og denne høsten hadde hun skaffet seg sertifikat og motorsykkel til å få posten frem raskere enn noen gang tidligere. Avisa Haalogaland mente dette var «et stort fremskridt i retning av hurtig postbefordring».
De første motorsyklistene
Fru Amundsen var nok ikke først ute med motorsykkel på veiene i Sør-Troms. Det er vanskelig å slå fast når den første motorsykkelen kom på veiene her oppe i nord. En heldig leser av Harstad Tidende kunne derimot vinne en motorsykkel i Sjømandshjemmets Lotteri allerede i 1903. Verdien var på kr 700, som tilsvarer rundt 58 000 kroner i dag. På denne tiden var en motorsykkel kun for de rikeste, og det fantes kun et hundretalls motorsykler i Norge.
Den samme høsten som fru Amundsen skaffet seg motorsykkel gikk Dr. C. S. ut i avisa Folkeviljen for å advare om hjernerystelser. Doktoren hadde notert seg at når det «lykkes menneskeheten at betrygge og assurere det daglige liv og dermed gjøre det mere og mere kjedelig, vil der være en [..] stigende trang til at søke de nydelser, hvis følelsesdybde beror paa, at de er en kontrast til en tilstedeværende livsfare.» Doktoren trakk frem motorsykkelen som et av disse nytelsesmidlene forbundet med livsfare.
Politimesteren for Senjens politimesterdistrikt, Einar Figenschou, gikk ut i lokalavisene med kritisk informasjon til regionens motorsyklister og automobilførere. Figenschou informerte om at det nå var innskjerpede regler for «kjørsel med automobiler og motorcykler». Fartsgrensene ble satt til 15 km/t i bynære strøk, og 35 km/t på landeveien. Motorsyklistene hadde vikeplikt for hestekjøretøyer, og måtte gå av sykkelen om den ridende gjorde tegn til det. Figenschou påpekte også at samtlige «automobileiere og motorcyklister» måtte stille sine motorkjøretøyer til sakkyndig undersøkelse minst en gang i året.
I 1925 fulgte Harstad Opland Rutebilselskap i sporene til fru Amundsen. Selskapet skaffet seg en amerikansk Indian-motorsykkel, som driftsleder Rørbakk skulle bruke til å frakte post over Kvæfjordeidet og til Sørvika. Motorsykkelen kunne også utstyres med ski og kjelke, for snø og is skulle ikke være noe hindring. Posten skulle frem.
Motorsykkelsalget var også i gang, og i Harstad kunne man kjøpe motorsykler hos Ewald Eriksen i hans «Cykle- og Sportsforretning» på Torvet. Eriksen solgte alt fra norske Tempo til engelske BSA og Triumph. Han hadde også verksted for reparasjoner.
For enkelte var det ikke nok å kjøre motorsykkel. En utflyttet salangsværing ved navn Alfred Dahlberg feste gjerne en kappsag til sin motorsykkel. Avisa Folkeviljen skriver at de «gratulerer Dahlberg med opfindelsen og tillater os at haape, at han ikke vil faa kun glæde av den, men ogsaa utbytte.»
Til tross for strenge regler og reguleringer oppstod det ulykker. For to menn fra Målselv kunne det endt med en våt død en vårdag i 1929. På veien om Øvre-Salangen «tok de feil kurs og kjørte ned i en åpen råk», kunne Folkeviljen melde den 4. april. «Heldigvis var det folk i nærheten som hørte nødropen, men det gikk ca. en halv time før man fikk dratt dem op av vannet. De var da meget utmattet og forkomne. Begge blev bragt til Elvenes hvor de blev stelt godt med og allerede andre dagen var de på benene. Motorcykkelen blev fisket op dagen efter at ulykken skjedde, og påskeaften fortsatte de reisen hjemover.»
Under okkupasjonen
Under andre verdenskrig inntok tyske soldater norske veier, og var ofte å se på motorsykler. Det kunne være et skremmende syn. I artikkelen Minner fra min barndom skriver Magne Mikkelsen at «en dag i oktober gjør Gestapo i Harstad storinnrykk på gården vår. Motorsykler med sidevogn, personellkjøretøy, og en mengde skrikende og skrålende gestapister stormer inn på tunet».
Nordmenn ble tvunget til å gi fra seg motorsyklene til okkupantene, eller gjemme dem unna. Men krigen kunne ikke stoppe oppfinnergløden for de som enda ikke hadde gitt motorsykkelen fra seg. Egil Saba kunne fortelle Harstad Tidende høsten 1940 at han hadde utviklet en elektrisk motorsykkel. Harstad Tidende skriver at «den går utmerket, med en aksjonsradius på ca. 2 mil. Han fortsetter imidlertid sine eksperimenter og vil nok finne frem til en enda bedre løsning.» Elektriske motorsykler slo derimot ikke an, fortsatt var det bensin som gjaldt.
Etterkrigstiden
Etter krigen ble motorsykler allemannseie. Produsentene satset på rimelige, pålitelige og brukervennlige mopeder og lett-motorsykler. Mopeder ble et foretrukket pendlerverktøy blant mange, og et nyttig middel til å utføre arbeidet sitt. Det kom til nytte for postmesteren i Salangen, Åge Ånesen, som begynte sin postgjerning med en knallert, skriver Tormod Ovesen i årbok for Salangen. Knallerten var det ikke mye futt i, så han måtte bruke pedalene i motbakkene. Senere oppgraderte han til en moped. I Årbok for Kvæfjord skriver Gerd Salen at skolelærer Solveig Hammerø kjørte til skolestuene i Tennvassåsen og Vik med sin Tempo-motorsykkel på 125 kubikk. Mobiliteten blant folk flest økte, særlig i en tid hvor automobiler var for dyre for folk flest.
Enten du var fiskerbonde på landsbygda eller byborger i Harstad var Jonas Øglænds Tempo-mopeder en folkefavoritt. Med en Tempo-moped var det bare å feste varene på bagasjebrettet og kjøre av gårde til nærmeste nabo eller handelssted. Ewald Eriksen og andre motorsykkelselgere annonserte stadig i Harstad Tidende at de solgte de nyeste modellene:
En mer rendyrket motorsykkelkultur fant også veien til Sør-Troms, særlig gjennom Hollwyood-filmer. På 1950-tallet kunne harstadværinger se Marlon Brando i skinnjakke og jeans rase rundt med en tung motorsykkel i filmen «The Wild One». Brando en av de største kjendisene i verden på denne tiden, og norsk ungdom ville være som ham. Skinnjakke og jeans kom på moten, men de de tunge motorsyklene forble i butikken en stund til. For ungdommer var det mopeder som gjaldt, og særlig Jonas Øglænds Tempo-motorsykler.
Med mange motorsykler og motorsyklister i gatene økte også antallet ulykker og straffbare handlinger. I 1967 ble en «Moped-kleptoman» fra Harstad stilt for retten: «Gutten har ved flere anledninger vist at han ikke kan se en parkert moped uten å lånta den, for så å slenge den fra seg et eller annet sted», skriver Harstad Tidende. Det samme året ble en svensk sjømann arrestert for å ha rast beruset rundt på en stjålet moped i sentrum av Narvik, og i Tromsø kjørte ungdommer slalåm i hovedgata med mopedene sine.
På 1970-tallet tok bilen over for som folkets foretrukne fremkomstmiddel. Samtidig opplevde man en fremvoksende en MC-kultur. Harstad Motorsykkelklubb ble stiftet i 1972, og året etter ble Harstad MC-senter etablert. I 1979 arrangerte Harstad MC sitt første Nord-Norge-treff, som fortsatt arrangeres. I 2003 var det rundt 30 MC-klubber bare i Troms.
Det å samle og restaurere gamle motorsykler har også steget i popularitet. Det er grunnen til at vi kan presentere over 30 klassiske motorsykler i vår nye utstilling på Lundbrygga i Salangen. De fleste tilhører lokale entusiaster i Salangen, Lavangen og Bardu. Utstillingen viser at motorsykkelen har godt fra å være en rikmanns leketøy til et hverdagens fremkomstmiddel og en lidenskap. Utstillingen åpner den 8. juni 2024.
Kilder:
- Ovesen, Tormod, Årbok for Salangen. 1999 Vol. 15
- Mikkelsen, Magne, Årbok for Harstad. 2003 Vol. 16
- Hall-Hofsøe, Bjørn, Da byen var Harstad og resten var avsides. D. 2 : Barn og ungdomsmiljø i Harstad i 1950-åra
- Olsen, Andreas, Kasfjord etter 1900, 2006.
- Salen, Gerd. Årbok for Kvæfjord. 2008
- Harstad Tidende
- Haalogaland
- Folkeviljen